Tweet This

Færder nasjonalpark

Strandkrabbe

Krabbe-web-jpeg-dsc63554.jpg

Strandkrabbe (Carcinus maenas)
Dette er vår vanligste krabbe på grunt vann. Grønn eller brun/ rød overside med lys underside. Den har 4 par bein og to kraftige klør. Man kan se forskjell på hunnkrabben og hannkrabben ved å undersøke den undervoksete ”halen”.

Krabbe-8100.jpg

Hos hunnkrabbene er den ganske bred, dette for og oppbevare og beskytte rogn. Hannen har en spissere ”hale”. Parringen skjer buk mot buk, du har sikkert sett to krabber som henger sammen. Strandkrabben er god å spise. 

krabber-1-web.jpg

Strandreke

Strandreke-79511.jpg

Strandreke (Palaemon adspersus Rathke)
Strandrekene er meget vanlig i fjæra og kan lett fanges hvis du har en håv. Men først må du få øye på dem for rekene er gode til å skifte farge etter omgivelsene. Rekene spiser vanligvis døde planter og dyr, men når man vasser i fjæra hender det også at de kiler deg på tærne når de kommer for å spise døde hudceller. Strandrekene er veldig gode å spise hvis de kokes i litt saltvann.

Dypvannsreken

Reke-Hvaler-reke-Oslofjorden-Ytre-Oslofjord-1).jpg

Dypvannsreke (Pandalus borealis) er et krepsdyr tilhørende tifotkreps.

Dypvannsreken lever like over bunnen mellom 50-600 m dyp på leirbunn med periodiske vandringsmønster og døgnvise migrasjoner opp i frie vannmasser (beiteadferd) og årvisst til grunnere områder (gytevandringer).

I Norge er dypvannsreken den kommersielt viktigste krepsdyrarten og er den rekearten som spises.

Den er et lateralt sammentrykt epibenthos krepsdyr, og har som alle andre krepsdyr et ektodermt leddelt skjelett. Den har sammenvokst bryst og hodesegment (cephalothorax) med en fremstikkende pannetorn (rostrum) og en bakkropp som kalles abdomen. For å kunne voksne må reken kvitte seg med skjelettet og gjennomgår derfor jevnlige skallskifter (ecdysis). Når den skal skifte, vokser det først ut et nytt mykt skall inni det gamle, deretter åpner skallet seg mellom cephalothorax og abdomen og så trekkes kroppen ut.

Reker-N-(1)---Copy.jpg

Når kroppen er ute vil det myke skallet som er litt for stort for kroppen til reken «blåses opp» med vann/væske for deretter å holdes slik mens de stivner. I denne perioden kalles reken for bløtreke og er svært sårbare for predatorer. Når skallet er stivnet vil væsken gradvis erstattes med muskelvev og organer inntil skallet blir for trangt igjen og prosessen gjentar seg.[1]

Føttene under cephalothorax kalles gangføtter og voksne reker bruker disse til å gå på bunnen. Føttene under abdomen er svømmeføtter. Tidligere har man antatt at voksne reker ikke kunne svømme særlig lenge om gangen, men forsøk i laboratoriet viser at de kan svømme i flere timer i strekk ved behov.

Rekelarver svømmer i de tre-fire første stadiene ofte med det som senere blir gangføtter mens de «henger» opp-ned i vannsøylen, når de senere utvikler svømmeføtter endrer svømmeposisjonen seg og de svømmer med chephalothorax vendt opp mot overflaten. De første stadiene er larvene svært gjennomsiktige og tydelig tiltrukket av lys (fototrofe) og trives godt i brakkere vannlag (ned mot 23 ppt) mens med øktende stadier foretrekker de mørkere omgivelser, saltere vann og utvikler sterkere røde pigmenter i skallet.

Voksne reker er røde pigmenter og bare unntaksvis finner en bleke reker men disse er ofte parasittinfisert. Parasitten er en annen krepsdyrart som fester seg under buken på lik linje med utrognen og lurer reken til å tro at den bærer egne egg, på denne måten steller hun og beskytter parasittkrepsen som hun ville gjort med sine egne egg.

Utbredelse
Arten har vært beskrevet som sirkumpolar, men det muligens to underarter; Pandalus borealis borealis i Atlanterhavet og Pandalus boreali eous i Stillehavet.

Fjordfisk-1_edited-1.jpg

Levevis
Dypvannsreke har fem par lemmer på cephalothorax hvor de forreste er tildels spesialisert med redskaper (saks og klo). Maten rives i biter med disse og kjevepartiet (mandiblene) før de svelges hele og havner i tyggemagen, som er en sterk muskelmage med små sandkorn i som sammen med muskelbevegelsen finmaler maten slik at den kan fordøyes lettere. Dietten til dypvannsreken varierer med årstiden, man har tidligere antatt at rekene spiste mest delvis oppløst organiske partikler som var sedimentert ut fra de øvre vannlag, men i dag vet man at de spiser en rekke byttedyr som de finner på bunnen og i de frie vannmassene. Om de får tilgang er det vist i laboratoriet at selv små rekelarver kan fange og spise krepseplankton, lodde og torskelarver.

Kjønn og formering
Dypvannsreke klekkes som zoealarver og utvikler seg gjennom seks stadier før de ser ut som en miniatyrreke. Arten har en særegenhet ved at den skifter kjønn fra hann til hunn (protandrisk hermafroditt). Kjønnsskiftet skjer i en alder av 1-3 år gjennom en mellomfase til hunner som kan bli opp til 6-7 år gamle. Forskjellen på kjønnene vises på formen på den indre delen av de fremste svømmeføttene som har todelte ytterste ledd. De største og eldste individene er hunner og observeres på høsten med blågrønn hoderogn under cephalothorax. Ved gyting festes de blålige eggene med limtråder mellom svømmeføttene på bakkroppen (utrogn). Utrognsperioden varierer fra én til fem måneder, desto kaldere (lengre nord) jo lengre varer både hoderogn- og utrognstiden og eggene og de nyklekte larvene er betydelig større enn i sørlige områder. Klekkingen starter i sør (Nordsjøen) i desember-februar, mens de i Barentshavet ikke klekker før i mai-juni. Ved Island er det registrert gytevandring av utrognsbærende hunner fra dypere til grunnere farvann i perioden før klekking.

Kjente norske rekeforskere
Første store rekeforsker i Norge var Birger Rasmussen som publiserte en avhandling om arten i 1953 ved Universitetet i Bergen. Arten var omtalt i flere av Johan Hjorts avhandlinger om de norske fiskeriressursene på 1920- og 30-tallet.

Folkelige forestillinger og fiskeriene
Gamle fiskere i Nord-Norge viser til dypvannsreken som havets insekter og de ble hevdet å være likspisere (åtselsadferd er registrert på videoobservasjoner både i felt og på laboratoriet på døde fisk og sjøfugl). Folk på kysten hadde derfor problemer med å akseptere at reker skulle kunne brukes til menneskemat.

Men med økende etterspørsel fra markeder i utlandet og i byene ble det etablert en rekke rekefabrikker på kysten og fisket etter arten var lønnsomt. Utover 1950-og 1960-tallet ble det fisket reke med bunntrål langs norskekysten og opp i Barentshavet. På begynnelsen av 1990-tallet var førstehåndsverdien på norske rekefiskerier over 800 millioner NOK. I dag er fiskeriene redusert, men fremdeles er der store rekeforekomster og rikt fiskeri langs hele norskekysten og i Barentshavet.

Kilde: Oslofjordens friluftsråd, Wikipedia

Europeisk hummer

Hummerfiske download.jpg

Europeisk hummer er et kraftig krepsdyr som er knyttet til hardbunn og trives best på steder med tilgang på gode gjemmesteder i steinrøyser og sprekker. Muslinger og snegler knuses med den kraftige kloen, men også børstemark og kråkkeboller inngår som hummermat.

Hummer-1824.jpg

Gamle hanner kan nå en lengde på over 50 cm målt fra pannetorn til halespiss og veie 5 kg. Hummeren fanges i agnede teiner på gruunt vann. Hummeren er i dag fredet deler av året og det er innført minstemål. Ved Vestre Bolæren er det innført reservat, og her er den totalfredet.

Hummer-7116.jpg

Kilde Oslofjordens friluftsråd

Eremittkreps

Eremittkreps (Pagurus bernhardus) Bakkroppen til eremittkrepsen mangler skall, derfor beskytter eremittkrepsen seg i et sneglehus. Eremittkrepsen stjeler skallet til døde strandsnegl, kongssnegl eller havsnegl. Her får den et fint hus som den kan flytte med seg på ryggen og gjemme seg i når farer truer. Finner du et større og finere hus til den kan du kanskje være så heldig at du ser den bytte!

eremittkreps-11512.jpg

Kilde; Oslofjordens friluftsråd

Pigghå

pigghå--Greg-Amptman-1843.jpg

Pigghå (Squalus acanthias) er en haifisk i håfamilien. Den har en giftig pigg foran på hver av de to ryggfinnene, derav navnet. Det er forbudt å fiske og lande pigghå i Norge. Forbudet gjelder også fritidsfiske.

Pigghåen er vår vanligste haiart, utbredt langs hele norskekysten. Den lever på dyp ned til 1400 meter, og opptrer ofte i stimer på flere tusen individer. Den fanges i dag hovedsakelig på grunn av sitt velsmakende kjøtt.

Pigghå-99386.jpg

Pigghåen ble plassert i kategorien "Sterkt truet" på Nasjonal rødliste i 2015, og på verdensbasis er den "sårbar".

Hunnene blir opp til 160 cm og kan veie over ni kilo, mens hannene som regel blir 90 cm lange og 6-7 kilo.

Tangsprell

Tangsprell-11697.jpg

Tangsprell (Pholis gunellus) er en liten bunnfisk med ålelignende kropp. Tangsprellen er brun med svarte flekker, rundt flekken er det en tynn hvit ring. Tangsprellen lever blant tang og steiner helt opp i fjæra. Ofte blir den liggende igjen under steiner eller blant tang når det er lavvann. Navnet har den fått fordi den spreller for å komme i sikkerhet når den blir oppdaget. Hvis du leter under steiner og blant tang i fjæra dukker det kanskje opp en sprellende orm? Den er likevel ikke lett å fange, tangsprellen er sleip som en ål.

Tangsprell-920.jpg

Kilde: Oslofjordens friluftsråd

Rognkjeks

Rognkjeks-09041.jpg

Rognkjeks (Cyclopterus lumpus) er en fiskeart. Det er egentlig bare hunnen som kalles rognkjeks, mens hannen kalles rognkall. Den er vanlig langs hele norskekysten.

Rognkjeks er lett å kjenne igjen på sin runde, høyreiste og dels klumpete kropp. Huden er tykk med rekker av beinknuter som strekker seg langs sidene og langs buken. Under midtre del av buken er det en sugeskive som gjør rognkjeks (og rognkall) i stand til å suge seg fast til steiner og bergvegger. Arten kan bli over 60 cm. lang og veie over 5 kg. Det er hannene (rognkallen) som blir størst.

Mens hannen er brunlig og rødlig (særlig ved buken) av farge, er hunnene (rognkjeks) mørkere i nyanser av blått, grått og turkis (som vist på de to siste bildene). Rognkjeks har litt mindre hode enn rognkallen.

Arten er vanlig langs hele Norskekysten og i kystnære områder i Nord-Europa. Fisken gyter langs kysten om våren, og de store eggene fyller da nesten hele buken til rognkjeksen. Hos denne arten er det hannen som vokter over eggene etter gyting. Rogn (egg) fra rognkjeks er blitt en viktig faktor for fiskens kommersielle verdi. Hos oss foregår dette fisket helst i de nordlige delene av landet, og rogna (kaviaren) går hovedsakelig til eksport.

Rognkjeks har et løst kjøtt, men spises i Danmark, Nord-Tyskland og Island. I Norge brukes selve fisken kun til revefor og agn, men det drives fiske for å skaffe rogn til kaviarproduksjon. I 2010 deltok 295 norske fartøyer i dette fisket, og det ble levert 376 tonn rå rogn til en verdi av 15,4 millioner kr. Farget og saltet rogn selges i Danmark som «limfjordkaviar», et billigere alternativ til kaviar fra stør.

På dansk heter rognkjeks stenbid, men den må ikke forveksles med den norske steinbit, som er en helt annen fisk.

Det er blitt gjort vellykkede forsøk med å bruke rognkjeks til å fjerne lakselus i oppdrettsanlegg

Kilde: Wikipedia, Oslofjordens friluftsråd, fiskelag.com